Når døden kaller

Jeg venter på at en mann skal dø. Fastvakt. Den fineste oppgaven jeg har i yrket mitt. Han har ingen nærmeste pårørende. Tilsynelatende helt alene i verden. Ingen besøkende.

Dette er mitt første møte med ham. Han er bevisstløs. Terminal. Jeg vet ikke hva han får med seg, jeg gjør ting nå og da som jeg vurderer at øker hans velvære. Jeg informerer og er varsom. Alltid vár på reaksjoner.

Dette er et menneske som ser mildt ut. Ser ikke ut som han har levd et spesielt hardt liv. Det ser ut som en helt vanlig mann. En snill mann. En døende mann.

Dette er en utfordring fordi vi ikke vet. Vi vet ikke hva som var viktig for denne mannen. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for ham når han ligger her nå. Hører han meg? Jeg observerer. Har han smerter? Hva tenker han? Drømmer han? Hva drømmer han om?

Hvor skal han? Hvor ender han opp? Hva tror han selv?

Vi sitter der i mørket. Rommet er nesten svart. Ingen av de andre på avdelingen kommer innom, de vet noen er her. Jeg føler meg litt som denne mannen. Det er liksom ikke så nøye så lenge noen andre tar det. Kanskje alle regnet med at han ble tatt vare på av alle andre? Jeg vil ikke be om hjelp, for jeg trenger ikke hjelp her jeg sitter alene i mørket. Dette er det fineste jeg vet om i helsevesenet hittil. Jeg kan allikevel føle litt på tomheten denne mannen kanskje følte da han satt hjemme, kanskje i mørket. Når alle gikk frem og tilbake. Ingen stakk innom, kanskje? Alle trodde noen andre tok kontakt.

Så jeg blir sittende her. Ser på at han puster ut og inn. Venter bare på det siste pustet. Måler ingenting. Det har ingen hensikt. Jeg bare venter. Teller sekunder uten å se på klokka. Uten at tiden blir lang, tiden flyr. Det er noe magisk med å sitte og se på noen trekke sine siste pust. En stor ære å få være med på den lille reisa. Når ingen andre ville, kunne, gadd eller visste om.

Kanskje han lå og hørte på pusten min også? Jeg satt i stillhet. I mørket.

Klokken ble 22. Jeg var ferdig for kvelden.

Han dør innen en halvtime etter at jeg har gått. Når nattevaktene kommer innom, er han død. Jeg har brukt åtte gode timer med dette vakre mennesket. Han døde. Han skulle dø, han valgte kanskje å vente til jeg hadde gått? Jeg vet ikke.

Å bli husket, men å ikke huske. Det må være det verste.

Å føle, ikke forstå og ikke bli forstått.

Man har mennesker rundt seg døgnet rundt. De elsker deg, du elsker dem. Men du vet ikke hvem de er. Du har oss profesjonelle og du har din egen familie. Ingen vet hva du forstår, ingen vet hva du husker, ingen vet hvem du husker. Ekstra vondt er det for ektemannen. Han vet ikke om du husker ham. Han er der døgnet rundt. Snakker til deg. Vi har gitt beskjed om at du vil alltid høre. Han snakker, han mimrer. Han sitter ved sengen din og mimrer med oss. Vi regner alltid med at du hører.

Du er døende. Vet du det? Vi vet ikke om du vet eller forstår. Du får medisiner. Det blir litt gjetning, vi vet ikke. Er du redd? Har du vondt? Er du engstelig? Lever du i et vakuum hvor du ikke forstår noe av det som skjer, eller vet du det godt. Ingen vet.

Du sliter med pusten. Det vet vi. Du får medisiner, men vi klarer ikke å hjelpe deg med å få det opp og ut. Du har en grusom hoste. Du skriker mens du hoster. Det er den verste lyden dine nære kan tenke seg. Har du det vondt? Hva får vi gjort?

Dine nærmeste vil at du skal få slippe. At du endelig skal få dø. Du har levd med en type demens i mange år allerede. For mange av dine kjære er du allerede død. De sluttet å ta kontakt.

Din ektemann vil du skal få dø. Har dårlig samvittighet for dette, men sånn er det. Vi profesjonelle er helt enig. Du har ikke kapasitet til noe annet enn å hoste vonde lyder.

Når?

Hvordan?

Kommer du til å kveles?

Du har feber. Har du vondt?

Dine lepper er blå. Dine negler er blå. Du har ellers en god varme i hele kroppen.

Du puster så vidt. Når du puster så stopper du opp i et minutt. Hver eneste gang du stopper å puste tror dine nærmeste at du er død. Dette gjentar seg hvert endte minutt. De håper. De tror du håper. Vi håper.

Er du ikke klar? Bestemmer du det selv? Kan man stoppe med vilje?

Kollegaen min sier at det skjer når både du og dine nære er klar for det. Min erfaring sier at det er helt tilfeldig. Man er aldri helt klar. Verken som pasient eller kjære. Dine nære vil aldri være klare for at du er borte. Borte for alltid. Alltid.

Du er ikke død enda.

De er utslitt.

Nå må det snart være slutt.

Vet du hva som skjer? Husker du de rundt deg? Er du fanget i din egen kropp uten noen evne til å forstå hvem de som sørger for deg, hyller deg og mimrer om deg er?

Hva mimrer de om? Husker du det?

Med meg mimrer din kjæreste om hvordan dere møttes. Og han forteller meg utallige historier om barn og barnebarn. Det er helt fantastiske historier. Det viser at du var en beundringsverdig kvinne. Du er en kvinne jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at jeg møtte noen år før.

Men nå skal du dø.

Vet du det?

Din nærmeste er en venn. Du hadde barn og du hadde en kone. De er alle døde. De fikk slippe før deg. Du er alene igjen. Ikke noe nettverk. Du har ingen nære og kjære som besøker deg. Ingen som sitter ved din side mens du sakte svinner hen. Du har profesjonelle pleiere som sitter med deg. De kjenner deg ikke. Ikke så godt som de burde. De har fått beskjed om hvordan du skal ligge. Fått beskjed om hva du liker og ikke. Fått god informasjon om hvem du er, men hva vet de? De vet ikke hva du har gjort hele livet. Dine hobbyer. Skulle du helst hørt andakten på radio hver morgen? Gudstjenesten på søndag? Ingen vet.

Du er alene. Du skal fullføre ditt liv i ensomhet. Mange bryr seg, men ingen kommer. Bryr de seg da? Hvordan vil du begraves? Hvordan vil du hedres?

Du var et godt menneske. Det er tydelig. Din nærmeste er en venn, et barn du tok deg av i alle år. Dette barnet har egne forpliktelser. Dette barnet er med deg ved enhver mulighet det har. Du hadde en kone, du hadde barn. Men nå er det bare deg igjen. Barnet du tok så godt vare på vil gjerne være med deg til du sovner, men livets mas forhindrer det.

Du har oss hos deg. Vi er flinke på å tolke plager og smerter. I hvert fall de fysiske. Hva tenker du? Hva savner du? Hva kan vi gjøre for deg? Hva vil gjøre deg lykkelig? Hva vil gjøre din fullføring av livet god?

Ingen vet helt.

Du var alltid en mann av få ord. Ønsket ingen lange samtaler. Om krig og fred og religion og sånt. Hvem er du? Hvem var du? Vi har møtt deg i dine siste uker. Hva brukte du alle årene dine på?

Vi undrer. Vi vil så gjerne. Vi vil vite. Vi vil lære. Lære om hvem du er og var. Høre alt om hva som er viktig for deg.

Vi setter ikke på andakten. Var den viktig for deg? Var den helt søkt? Vi har ikke inntrykk av at du var en religiøs mann. Hva vet vi? Ba du aftenbønn hver kveld? Kunne du ikke brydd deg mindre om slikt?

Bygget du modellfly? La du puslespill? Var du frivillig på suppekjøkken? Vi vet hva du jobbet med alle disse årene, men det sier lite om hvem du var.

Vi sitter med mange spørsmål. Vi vil så gjerne. Vi vil så inderlig!

Du skal dø. Det vet vi. Det vet du.

Barnet du tok deg av er blitt voksent, med sine egne bekymringer. Hun kan ikke være hos deg. Hun har egne barn, egen familie å ta seg av. Hun kan ikke være hos deg. Hun er din nærmeste, men allikevel så langt unna. Å ta kontakt med noen for å ordne din avskjed blir et ork. En ekstra utfordring. En jobb.

Skal det være slik?

Dine egne barn er kanskje ikke døde, men de er døde for deg. De utnyttet deg på dine eldre dager. De svindlet deg. De sviktet deg. De forlot deg.

Du er en trist mann, en sveket mann. En svekket mann, men vi vil vite, vi vil lære. Du åpner deg ikke. Det er vondt for oss, men kanskje godt for deg? Er det det beste for deg? Vil du holde kortene dine nær brystet? Vil du ikke slippe noen inn?

Det er helt i orden. Vi respekterer det, men hvordan kan vi da vite hva som er viktig for deg?

Kommunen får jobben når du er død. De må betale begravelsen. Du er enda en utgiftspost i deres stramme budsjett. Skal det være sånn? Du får det minste, det billigste. En enkel gravferd og en enkel grav. En ingen besøker. Ingen vet at du ligger der. Hvem burde vite det? Er det noen?

Jeg vil vite det. Jeg vil vite hvor du blir gravlagt, hvor du tar avskjed. Jeg vet at presten vil gjøre et godt arbeid i å bli kjent med deg, men ikke før etter din avskjed. Skal det være sånn at man ikke kjenner noen før de er døde?

Hva kunne vi gjort annerledes? Er det noen måte å bli kjent med noen som ikke forteller? Alle vil vel bli husket? I alle mine år i helsevesenet har jeg opplevd at alle vil bli husket for noe.

Jeg vil alltid huske deg som den du var og den jeg har blitt minst kjent med. Den som holdt kortene tettest til brystet. Den som tilsynelatende ikke ville bli husket for noe.

Jeg vil huske deg.

Alltid.

Når kroppen sier nei, vi er ikke ferdige enda. Alt er oppgjort, klart og redegjort for. Man har planlagt begravelsen i detalj. Hvordan familien skal feire at man selv fikk slippe. Kroppen slutter ikke av den grunn. Kroppen holder på, holder ut.

Det er vondt for alle. Det er vondt for den som skal dø, det ser vi alle. Den som skal dø kan ikke lenger gi uttrykk for smerte, kvalme, andre plager eller vond liggestilling. Vi må av erfaring med den døende velge hvordan de skal ligge. Vi må velge med omhu. Det aller viktigste er at vi sørger for at den som snart skal fullføre livet sitt har det best mulig.

Hvordan gjør man det når noen ikke kan gi uttrykk for hva de ønsker eller ikke, hvor de har smerter og hva som gjør godt? Ikke minst, hva slags smerte er det?

Vi må stole på erfaring. Vi ser etter tegn. Vi ser ingen tegn til at dette er minuttet eller timen han skal dø. Vi ser at det kan vare. Det kan gå alt fra minutter til dager. Vi håper alle at det ikke er uker. Men det blir kanskje en uke.

Og vi beveger oss ut i andre uke.

Vi vil ikke bevege så mye på deg. Du ligger der. Uten noen mulighet til å si hva vi skal gjøre. Vi gjør så godt vi kan. Er det godt nok? Er det godt nok at dine nærmeste tror du har det godt? Eller skal vi gå inn med vår profesjonelle rolle og påstå noe annet? Hva vet vi? Favorittsiden å ligge på er til høyre. Har alltid vært, så lenge din datter kan huske. Vi legger deg over på høyre side, vi opplever du har det vondt. Vi gir smertestillende medikamenter, alt vi kan komme på at du kanskje trenger. Alt medisinen har å tilby i dag.

Du har fortsatt en rynke i panna. Hva om vi legger deg på den andre siden? Rynken forsvinner. Kanskje det var godt for deg å ligge akkurat sånn akkurat nå. Kreften gir deg smerter vi andre ikke kan forestille oss. Du får enorme mengder. Du ynker deg fortsatt.

Kroppen sier nei. Det er ikke over enda. Din kamp skal vare «’till the bitter end» Du får ikke slippe nå. Du skal lide mer. Du skal ligge der og ha det vondt litt til.

Pleierne kommer igjen. Du skal snus. Vi bygger opp med puter og tepper og dyner. Du er prinsessen på erten. Ved hver eneste lille reaksjon du har, så justerer vi. Vi justerer. Det kan ta en time, kanksje to. Vi masserer, smører og justerer. Du har tolv puter under og rundt deg i senga. Vi sparer ikke på puter. Kanskje har du en ekstra dyne også. Eller to.

Du slapper av. Medikamentene hjelper noe. Liggestillingen din er helt perfekt. Du slapper av, vi vet, vi ser det. Dine nærmeste ser det. De får slappet av. De kan lese litt aviser mens de passer på deg. Dag og natt. Alle disse ukene. De elsker deg over alt på jord.

De tar litt kaffe mens pleierne legger deg til rette. Det har de fortjent.

De ønsker å være der når du omsider fullfører livet ditt. Et godt liv. Hvor du har gjort mange glad i deg. Dine barn og barnebarn. De er der. Hele døgnet. Et vellykket liv.

Vi gir kaffe, vi gir mat. Det er enormt mye god omsorg i en god og varm kopp kaffe.

Vi støtter dere. Dere skal leve videre. Det er en tung kamp, men vi skal ruste dere for veien videre. Den er lang og den er hard, men dere skal klare den. Vi vil hjelpe. Den døende og de levende. Den som skal fullføre et vellykket liv og dere som skal gi slipp på et menneske dere har kjært.

Denne mørke stunden trenger ikke å være så vond. Den døende må vi alltid forvente at får med seg alt som blir sagt og gjort rundt ham.

Alt som blir sagt og gjort er i kjærlighet for pasienten, både profesjonelt og privat. Det vil han alltid vite. Gjennom den tiden hvor kroppen ikke gir slipp og etterpå.

Hvor nå enn det er.

Men kroppen sier nei.

Vi har i noen år nå hatt en dag i året hvor fokus er på «hva er viktig for DEG?» Dette er en dag jeg aldri vil skal ende. Jeg mener dette er et spørsmål som må spørres 365 dager i året.

Det at det faktisk må holdes av en dag til dette er for meg uforståelig. Det er selvfølgelig viktig at vi blir minnet på at det er et viktig spørsmål, men det er noe man burde spørre hverandre hver dag. Ikke bare «Hva er viktig for deg?» Men «hva er viktig for deg akkurat NÅ?»

Vi må aldri glemme å huske og å spørre hva som er viktig for våre nærmeste, men ikke bare dem, vi må huske å lære hva som er viktige for nye og gamle bekjente.

I min jobb er det viktig å fokusere på hva som er viktig for det enkelte mennesket. Det må være viktig i alle jobber. Jobber man ikke med mennesker, sitter man med maskiner hele dagen, så ja, hva er viktig for kollegaen din?

Når det nærmer seg slutten av livet hører vi ofte at det aller viktigste er at deres nærmeste skal ha det best mulig. Mange fokuserer på at deres nærmeste vil få det vanskelig når de selv forlater denne verdenen. Dialog. Den døende må snakke med sine. De nærmeste er veldig ofte redd for hvordan den døende selv har det. «Det må jo være så fælt å vite man skal dø!?» De fleste jeg møter som er i ferd med å fullføre livet sitt er ikke redd for å dø. På spørsmål om hva som er viktig for dem, er det smertefrihet og omsorg for familien som er viktigst.

I hverdagen syns jeg det er gøy å spørre hvem som helst om hva som er viktig for akkurat dem. De aller fleste svarer «trygghet» uten å tenke mer over det. Jeg utfordrer ofte samtidig med å be den spurte om å tenke seg litt om. Da kommer det mer. Det jeg opplever ofte dukker opp videre er å ikke bli glemt. Vi vil alle leve videre. Vi lever videre i andres tanker, det er for de fleste en god tanke.

Snakker jeg med det døende mennesket, så er det ikke ulikt. Det er trygghet som en samlebetegnelse jeg får høre, men også de små tingene. Å kunne klare å stelle seg selv, å være i arbeid. Ikke være til bry. Å være nyttig for noen. Igjen er det å ikke bli glemt.

Å få spørsmålet «Hva er viktig for DEG?» tror jeg er like viktig som det å ha noe man synes er viktig der og da. Det handler om å bli hørt og sett. Syk eller ei. I dagens samfunn opplever jeg mer og mer at menneskene rundt meg blir målt i hva de kan bidra med i samfunnet. Hvilken jobb de har. I det siste er det en artikkel om å «bare være kassadame» som fyker rundt i sosiale medier. Det som er viktig for henne, tipper jeg ikke er ulikt det som er viktig for landets 10 rikeste arvinger som det også er mye snakk om.

Tenk gjennom det. Hva er viktig for deg?

Spør noen i dag. Hva er viktig for dem?

Når det viktigste i et menneskes liv er det å nyte hver eneste dag, vil det si å forte seg sakte. Det er dette vi lever etter ved livets slutt. Vi forter oss å skynde oss veldig sakte. Vi skal dytte mest mulig innhold i en kort stund.

Vi skal faktisk gjøre kort tid til en lang langsom tid. Med mest mulig glede. Vi skal hjelpe noen som skal dø å utnytte kort tid. De skal faktisk ha øyeblikk som kan vare en livstid. Den som skal dø skal lære å leve med det. Det skal også vare ut deres liv.

 Bare det er en livsvisdom lært av arbeid med mennesker som dør og deres nære.

 Å lære seg å leve mest mulig på kortest mulig tid.

Det er ikke snakk om å hoppe flest mulig ganger i fallskjerm eller strikkhopp. Det er faktisk å bruke god tid med de man har kjær. Det er faktisk for den døende å overbevise de som skal leve videre om at det er helt greit. Nå skal jeg dø. Jeg vil leve videre med dere. La meg leve det livet jeg alltid ønsket nå da. La meg gjøre som jeg vil. La dere selv bli resten av mitt liv.

 Det jeg vil er at dere skal ha det bra, det jeg vil er ikke å overleve sykdommen jeg ikke har noen mulighet til å bekjempe. Det jeg vil er at dere skal huske meg. Jeg vil at dere skal lære å leve med at mitt liv er over.. Men ikke før det faktisk er over. Jeg vil at dere skal lære å leve uten meg, er det jeg hører gang på gang. Det er en utleverende, sårbar sannhet.

 Det jeg vil aller mest er at dere skal klare å leve videre uten meg. Dere må ta vare på dere selv når jeg skal dø. Dere må ta vare på hverandre. Savn meg gjerne, men ta vare på hverandre. Ingen kan ta over min rolle. Det har jeg skjønt når jeg er i denne dødsprosessen. Dere må bare klare å ta vare på hverandre.

 Når jeg er død.

 Det aller verst tenkelige har skjedd. Din søster er død. Hjernetumor. Hun oppførte seg rart det siste halve året. De siste ukene klarte hun ikke å gå stødig. De siste dagene lå hun bare. Vi ville ha henne opp av senga, vi ville ha i henne mat. Man må jo ha mat for å leve? Drikk litt da, søster. Drikk litt. Så lever du noen dager til.

 Legen tok avgjørelsen. Det var vondt. Vi var ikke klare. Kan man noen gang være klar? Ingen væske? Ingen mat? Jeg har hørt om intravenøs næring. Kunne ikke det holdt henne i live noen dager til? Legen sier nei. Det kan gjøre vondt verre. Jeg oppsøker en sykepleier. Han sier det samme. Det gjør de alle. Kanskje de har rett. Kanskje hun må få fred nå.

 Min bror dør. Stille, fredelig og forsiktig. Sakte stopper alt.

 Dere skal leve videre. Det må dere alltid huske. Dere skal gjøre så godt dere kan. Dere skal ha mål, dere skal ha håp. Jeg har et håp, men det er et tidsbegrenset håp. Jeg håper aller mest at dere skal klare å forte dere sakte. Om dere skal forte dere fremover i livet vil jeg at dere skal gjøre det sakte. Nettopp som jeg har gjort de siste ukene av mitt liv. Jeg vil at dere skal nyte hvert eneste øyeblikk i livet. Som jeg har gjort med mine.

 Spesielt de siste.

Vil vi ikke alle bli husket? Om det bare er for den lille tjenesten vi gjorde for den pensjonerte naboen for femten år siden? Hvem vil bli glemt? Ingen ønsker å bli glemt. Alle som vet de skal dø har et enormt behov for å gjøre noe for å bli husket. Et kroneksempel på dette er alle som starter en blogg som uhelbredelig kreftsyk. Tør jeg nevne Per Fugelli?

Jeg har enorm respekt for Per Fugelli og alt han har bidratt med til menneskelig kunnskap. Bare så det er sagt.

I min jobb opplever jeg mange dødsfall, jeg opplever mange kompliserte familieforhold, jeg opplever også veldig mange ensomme. Når det må leies inn fastvakt til å sitte med den døende gjennom dag og natt. Dette er til irritasjon for de som må leie inn. Det er alltid et spørsmål om «hvor viktig er det at vi leier inn noen?» og «Kan vi ikke bare titte inn til dem ofte?»

I mine øyne holder ikke det mål. Et døende menneske skal ha noen hos seg om de ikke har gitt spesifikt uttrykk for at de ønsker å dø alene. Den som har opplevd å høre noen si de vil dø alene. Deg vil jeg gjerne snakke med.

Det jeg også opplever i min jobb er at alle vil bli husket. Alle har et enormt behov for å utrette noe eller formidle at de faktisk har utrettet noe. Alle jeg har møtt før dødens dør har hatt behov for å klare å legge igjen noe. Vi ser det veldig ofte i blogger til kreftsyke ungdommer. Vi ser det i bøker skrevet av foreldre til kreftsyke ungdommer. Vi vil virkelig alle bli husket for NOE.

Jeg skjønner det godt. Jeg vil også bli husket. Jeg vil at de som lever videre husker at jeg skrev dette, jeg vil at de skal huske at jeg gjorde det jeg kunne for å leve så godt jeg kunne. Jeg vil at noen skal huske småtingene jeg gjorde for mine pasienter i min jobb. De er døde. Så andre må huske det.

Det jeg vil frem til er at en begravelse som gjennomføres i stillhet uten avdødes ønske om dette, er en skam. Det er en byll i vårt såkalte varme samfunn. Jeg skal ikke snakke noe politikk i denne teksten, jeg vil bare snakke om den menneskelige naturen sånn jeg opplever den. Den gode norske omtanken. Før i tiden, da vi hadde mindre landsbyer hadde alle noe å gi og noe å si. I dagens Norge er det helt vanlig at mennesker dør uten at noen merker det. Mennesker du ser gatelangs daglig kan bli borte uten at du merker det.

Disse dør, som alle oss andre, før eller siden. Kanskje de har levd hardt og dør tidlig. Uten at noen legger merke til det.

De gravlegges kommunalt. «På vegne av venner» Noen ganger sparer de på ordene i annonsen og skriver «venner»

Dette er mennesker som har enormt med ressurser som ikke er utnyttet. Dette er kanskje mennesker som ikke har kontakt med familien lengre, av alle mulige årsaker. Dette er mennesker som kanskje aldri laget seg noen egen familie eller de som mistet kontakten med foreldre fordi foreldrene ødela forholdet. Vi vet aldri hva som har skjedd, ingen vil noen gang vite. VIL vi vite det?

Disse menneskene begraves i stillhet. De får en annonse i avisen. Det er det.

Vi har Gjertrudvennene. Jeg hyller Gjertrudvennene for jobben de gjør. Dette er mennesker som går i gravferder i bitende kulde for å hedre et fullført liv som kanskje ingen andre engang vet var avsluttet. Jeg er selv en Gjertrudvenn. Jeg og mine frivillige kollegaer ønsker å hedre disse menneskene som kanskje ikke hadde ressurser nok til å legge igjen noe stort merke i samfunnet. De som jobbet til fingrene deres blødde uten å bli husket. Kanskje tilogmed de som havna på kjøret i tenårene. Som mistet hele sitt nettverk fordi hun stjal penger fra venner. Jeg syns hun også fortjener en verdig avskjed.

Hvorfor vil jeg dra meg opp tidlig på dager jeg har fri for å gå i gravferder? Til et fremmed menneske? Hva i all verden har jeg å gjøre der?

 Jeg går fordi dette mennesket ikke har noen som gir avdøde respekten de fortjener. Jeg er der for å hedre et fullført liv. Det har for meg, ingenting å si hvordan det livet var gjennomført. For meg er det viktige at dette mennesket faktisk har følge på den siste reisen. Ikke bare av en prest og begravelsesbyrået som har dette som jobb. Jeg vil være der av egen fri vilje. Jeg syns dette mennesket fortjener en verdig avskjed. Dette mennesket har i løpet av sitt liv gjort mye godt. Uansett hvor mye vondt det har gjort, så velger jeg å tro at dette mennesket er et godt menneske. Alle mennesker er gode mennesker.

 Noen vil kanskje diskutere dette. Det er jeg ikke interessert i. Når et menneske er dødt, får det ikke gjort eller sagt mer. Verken godt eller vondt.

 «På vegne av venner» står det ofte. Dette mennesket hadde venner. Naboer. Bekjente. Kanskje en gjeng på pøben. Hvordan endte de opp med det? Hvordan endte de opp uten nettverk? Jeg vil ikke vite det.

 I min jobb møter jeg utallige triste skjebner. De som ikke VIL ha kontakt med sine nærmeste og de som ønsker kontakt med sine, hvor de nære ikke ønsker det. Jeg har i min jobb opplevd å nekte pårørende tilgang til rommet deres kjære far bor. Hvor kjær er man da?

 Kommunal gravferd. Ingen tar ansvar, enten så har de ikke mulighet til å ta på seg ansvaret, noen ganger har de ikke økonomien til det. Andre ganger er det rett og slett ingen som bryr seg. Kanskje alle er døde selv. Kanskje alle har gått sine egne veier. Den som står igjen er den døde.

«Hvordan mennesker dør, forblir som viktige minner hos dem som lever videre.»

– Dame Cicely Saunders

 Et utmerket sitat. Kanskje noen ganger glemt i helsetjenesten. De som skal være igjen sitter ofte i et tåkeland når den endelige beskjeden blir gitt om at deres nærmeste nå ikke har nytte av mer behandling. Nå skal de lindres. Hva betyr dette? Hvem vet sånt? Helsevesenet gir god informasjon om dette. Pasienten skal ha det så godt som mulig nå fremover. «Dere må skape gode dager». Hva i all verden er en god dag, når din nygifte kone skal dø? Når skal hun dø? Det kan ingen noen gang svare på. Det er denne uvissheten. Den døende selv har kanskje hatt en lang vei til det øyeblikket de får beskjed om at de skal dø. De har forberedt seg. Etter uker eller måneder med behandling, ubehagelig behandling. Proppfull av bivirkninger. Kvalme. Hårtap. Utmattelse. Pasienten selv er kanskje lettet når den siste beskjeden kommer.

Den nybakte ektefellen derimot, har ikke forberedt seg på dette. Han har ikke opplevd alle plagene selv, han har vært en uendelig god støtte gjennom de vondeste dagene og ukene. Men han kastet ikke opp, han har orket hver dag å reise seg fra senga for å ordne frokost til sin kone som såvidt orker å snu seg i senga på egenhånd. Hvorfor skal hun dø? Hun har jo blitt tatt så godt vare på! «Skap gode dager». De har hatt mange gode dager, men nå skal hun dø. Hva er en god dag da? Hvordan kan man leve livet når man skal dø? Det er jo over nå.

Jeg opplever at en pasient er ikke bare en person, det er en gruppe mennesker. Den som skal dø og alle de som må lære å leve med dette. De som skal leve videre. Vi må hjelpe til med å skape de gode dagene, kanskje aller mest når de ikke klarer å se selv hva en god dag er. Skape øyeblikk. Øyeblikk den med kort tid igjen kan leve på. Øyeblikk etter øyeblikk som utgjør gode timer, dager og kanskje uker eller måneder. Da kan vi gi dem som lever videre gode minner.

Disse dagene. Månedene. Det er den lengste reisen de noen gang vil oppleve.

 Å være med på dette, disse forundelige siste reisene. Å bli kjent med så mange flotte mennesker på deres aller mest sårbare. Å være med på å se at «pasienten» klarer å være en sammensveiset gruppe på den aller siste etappen. Å se at de selv skaper gode dager. Den siste turen på hytta. I rullestol. Å se ektemannen trille sin nye kone, liggende i en seng, ute i sola og skjenke henne et glass vin som hun såvidt orker en slurk av. Å se på at de ler og klemmer hverandre. Elsker hverandre. Begge vitende om at en dag skal hun dø. Men at alle andre dager skal hun det ikke.

 Bare å få lov til å være med på en slik reise. Magisk. Den største ære et menneske kan oppleve.